søndag, november 16, 2008

Oppe i Norge...

I dag mødtes Geir Gulliksen og jeg to gange og talte for et publikum på bogmessen i København. Anledningen var den korrespondance vi har i det seneste nummer af Passage, der er et temanummer om den samtidige norske litteratur. Jeg begynder korrespondancen med denne mail, Geirs svar kan man læse nedenfor. Resten af korrespondancen findes i Passage #59.

På kjøkkenet hjemme, Oslo, tirsdag 12.august

Kjære Martin,

Den kvelden mailen din kom, lå jeg på ryggen på gulvet og leste Saramago. Her er en setning: "... alt dette er jordiske ting, som skal bli værende på jorden, og av dem er det den eneste mulige historie blir skapt."
Først forsto jeg ikke hvorfor jeg ble så sint (vred!) da jeg leste brevet ditt. Jeg blir ofte sint, riktig nok, oftere og oftere, tror jeg, og dette sinnet minnet meg om noe jeg har hisset meg opp over før, og det er ikke så bra, for når jeg blir sint blir kroppen så urytmisk, jeg blir rykkete og ufri i bevegelsene, og det gjør tankene også, jeg blir sittende og hamre på tastaturet slik at jeg nesten ikke selv forstår etterpå hva jeg har prøvd å skrive, og så blir alt feil, for det eneste som egentlig interesserer meg er jo å prøve å bli fri, litt friere. Hvorfor skulle jeg ellers skrive dikt? Eller lese dikt?
Men der kommer du trekkende med ord som metafysikk og religion. Å, jeg er så trøtt av den typen fortolkningsfundamentalisme, dette stilige alvoret som skal anlegges hver gang vi snakker om litteratur, denne evige diskusjonen av opphøyde temaer; o, ja, metafysikken vender tilbake eller fordrives, akkurat som metaforen fordrives eller vender tilbake, akkurat som en hvilken som helst litterær forretningsidé blir etablert og solgt og drevet tilbake igjen, satt opp som eneste mulighet og deretter stilt i miskreditt. Jeg er i mot disse litterære forretningsideene, akkurat som jeg er i mot kirkedannelser, alle, men særlig innenfor poesi, en av de få sjangrene hvor man i prinsippet skulle kunne skrive seg ut av formlene, ut av trangen til å oppdage det som har vært oppdaget før. Men her kommer altså du og oppdager religion og kristendom i noen nyere norske dikt. Hør på deg selv nå: at det finnes et stadig sterkere religiøst eller kristent spor i poesien som skrives? Kristendom, Martin??? Jeg hører allerede ekkoet fra kulturkommentarene som skal levere de neste litteraturhistoriske blødmene om den nye kristne vendingen i norsk poesi. Jeg snur meg mot veggen og lukker øynene. Martin, hør på meg, vær så snill, for hvis dette var sant, ville det skrives flere og flere dikt som støtter seg på dogmer det ikke kan gjøres rede for innenfor diktet. Det gjør riktig nok alle dikt, selv vi som later som noe annet, men likevel, Martin, likevel! De troende stiller gode spørsmål, men nøyer seg med dårlige svar, forbløffende dårlige, slik er det jo. Og de poetene du nevner har nesten ikke noe annet felles enn at de har blitt lest av deg, akkurat nå. Å nei, herre gud, holdt jeg på å si, hold nå kjeft, Martin. Eller altså: si noe annet.
(Men hvis vi overhode skal skrive brev til hverandre må jeg jo ta det du sier alvorlig?) (Jeg må jo det.) (Og hvorfor skulle jeg ikke det?)

Mellom den forrige setningen og denne har jeg vært ute. Jeg gikk til sykehuset i enden av gata jeg bor i, jeg hadde time der for å gi blod. Hver gang jeg skal gi blod må jeg krysse av på et skjema der jeg skal forsikre Blodbanken om at jeg ikke er født i Amerika sør for USA, og at jeg ikke har vært utenfor Vest-Europa de siste seks måneder, ikke har fått akupunktur, ikke blitt bitt av flått, ikke mottatt penger eller narkotika som gjenytelse for sex, ikke stukket eller skåret meg på gjenstander som var forurenset med blod eller andre kroppsvæsker, og at jeg ikke har hatt seksualpartner som har vært i Afrika. I tillegg til en hel del annet -- for eksempel at jeg ikke oppholdt meg i Storbritannia i mer enn ett år i perioden mellom 1980 og 1996. Det minner meg om at jeg en gang eide en mobiltelefon der det i bruksanvisningen ble advart mot å la telefonens software bli videreformidlet i en rekke navngitte land, som for eksempel Irak og Iran. Og nøyaktig slik ser det ut til å være når man forholder seg til dikt også: først må det krysses av for diktenes forhold til metaforer, metafysikk og materialisme, det må avklares hvilken litterær kirke diktene ønsker å slutte seg til, og så kan fortolkningen begynne. Diktenes software kan med andre ord kun anvendes i på forhånd godtatte sektorer.
Ja? Men når jeg prøver å lese det du har skrevet enda en gang, blir jeg sittende og se på følgende setning: "Forkynneriet, alvoret, pausenes buldring, det enkelte ords vekt." Det er en fin setning. Du snakker om likheter mellom Steinar Opstad og Gunnar Wærness. Men hvis du ser isolert på denne setningen, kunne den vel vært brukt om veldig mange andre poeter også, Martin? Alvoret hos den ene er helt annerledes enn alvoret hos den andre (humoren også). Pausene er vilt forskjellige. Med forkynneriet mener du vel noe som har med tonen i utsigelsen å gjøre, ikke at det forkynnes sannheter i den ene eller andre retning, men at det finnes en særegen klang i visse dikt som minner deg om noe kirkelig? Akkurat som alvoret, og den fantastiske buldringen du har hørt i pausene. Vel, Martin, ta en titt på dine egne dikt, eller et hvilket som helst dikt av en habil poet du har lyst til å lese. Det ville overraske meg om ikke pausene buldrer der også, og om ikke alvoret blant annet er alvorlig, men på forskjellige måter for hver gang. Jeg ser rett og slett ingen annen likhet mellom disse to poetene enn at de i enkelte dikt har anvendt ord fra en religiøs motivkrets: bønn og bud og tavler. Men anslaget, tonen, måten å skrive på og hva de skriver om og hva de oppnår er jo helt forskjellig. NEI, det finnes ikke et kristent spor i nyere norsk poesi, Martin, her er jeg sikker på at du tar helt feil. Dette er ikke noe du finner i diktene, annet enn på et overflatisk plan, og da kunne du like gjerne funnet noe helt annet, og det er dette som gjør meg så sint så ofte, tror jeg, at vi alt for lett stempler inn et hvilket som helst utdatert sjekkpunkt så snart vi skal snakke om dikt. Hvorfor undersøker vi ikke heller hva det er som gjør at enkelte dikt etablerer en tone eller en diksjon eller en rytme eller et språkleie, en melodi, en måte å få språket til å synge eller mumle eller stamme på som er åpnende, ugardert, lyttende og uhørt og -- ja, nå prater jeg i vei, og det ble ikke mye presisjon over dette, er jeg redd.

På kjøkkenet (som vanlig), onsdag 13.august

I dag morges satt jeg og leste i Eldrid Lundens diktsamling Til stades. Den er åtte år gammel, og sånn sett absolutt "nyere norsk poesi", nyere enn mye annet, forresten. Korte og lange dikt, reisedikt, refleksjonsdikt, lange prosapartier, korte impresjonistiske (kanskje) bilder, tekster om etruskerne og maurerne, om svaler, om en mor, om Botticelli, men først og fremst er det en pust, et tonefall, en melodi i måten å snakke på som virker fri, befridd, frigjørende. Det er nesten umulig å sitere fra disse diktene fordi de arbeider sammen, kontrastene og sprangene og hilsenene mellom tekstene er så viktige.
Men likevel: "Tåke i november. nesten ingen sikt. Stubbemønsteret i kornåkeren utanfor / vindauga liknar på ei prikk eit nærbilde av hud vi såg på TV i går // Eit åkerland med vakre og heilt naturlege spor etter mekaniserte driftsmåtar."
Hva skjer her? Diktet ser ut av vinduet, det er november, stubbåkrene utenfor vinduet minner om et nærbilde av hud. Det er helt hverdagslig og konkret og raskt gjennomlyst av en tanke, en sammenligning. Språklig skal man for eksempel merke seg at noe i tonefallet gjør det mulig å bruke ord som "vakkert" og "naturlig", sånne ord som alle grunnkurs i diktskriving ville prøvd å sette på indeks, stryke, fordi vi tror de er tomme, forslitte. Men det såkalt naturlige vrir seg jo her til sin såkalte motsetning, der det som er naturlig også omfatter mekaniserte driftsmåter. Og når dette bildet smeller tilbake igjen i sammenligningen har du et bilde av hud, og dermed av kroppen, og dermed av menneskelighet som er litt større enn refleksene våre vil ha det til.
Og dermed er det viktig hva de ulike språkleiene brukes til, ikke sant? Innledningsvis i denne boka står det: "Svala har ingen kropp // Den stuper i vår erindring". Konkrete og abstrakte vendinger vrir seg om hverandre, slik ulike diskurser (jeg klarer faen ikke å unngå det ordet, jeg beklager) også vrir seg inn i hverandre. Og det er typisk at når Lunden skriver om etruskerne, er inngangen hennes D. H. Lawrences refleksjoner om dette folket. Altså: kanskje er det skjønnlitterære, poetiske blikket et eget system, en måte å skrive og tenke på som jobber ved siden av og inne i alle de andre måtene å skrive og tenke på.
Noe av det mest pinlige og spesielle i den norske litterære institusjonen akkurat nå er jo forsøkene på å gjøre sakprosaen til en ny nasjonallitteratur. Dette handler bare om politikk, eller altså økonomi, men det ideologiske arbeidet rundt dette prosjektet har ført med seg mye merkelig, det har blitt produsert enorme mengder kunstfiendtlig og innsnevret og demagogisk språk i den anledning. Det morsomme er likevel at da Dagbladet skulle kåre tidenes norske sakprosabok, var det Georg Johannesens Den norske tenkemåten (1975) som ble kåret. Kjartan Fløgstad karakteriserer Georg Johannesens artikler om politikk og litteratur og tenkning presist nok som artikkeldiktning; dermed ramlet store deler av sakprosaforkjemperne gjennom gulvet igjen og så måtte de bade i et større språk.
Du har jo sitert Johannesen selv i et av dine dikt: å leve er nødvendig men neppe nok. Og jeg husker at den linjen du siterte gikk nesten umerkelig inn i diktet, men likevel ikke. Det var fint å se hvordan den sto der og vendte seg. Men hva gjorde dette med diktet ditt? Det burde noen undersøke.
Er jeg virkelig nødt til å kommentere din kommentar til meg om en metafysisk utgang på Et ansikt som minner om norsk politikk? Må jeg det, som vi sier på norsk? Jeg må vel det. Hør på meg, Martin! Du skriver at den døde broren i denne boka helt til slutt opptrer som engel, men det gjør han ikke, det står at han viser seg som ei vanlig norsk skjære. Ei skjære er en fugl, også kalt pica pica, og på dansk har jeg nettopp funnet ut at den heter Husskade. Hvorfor det, tro? Det er en jævla bandittfugl, ikke sant, men en fugl likevel, og ganske smekker å se på. Her hvor jeg bor hadde vi et år en hel bande med skjærer som terroriserte alle naboene, hver gang jeg kom hjem pleide en av dem å seile ned over hodet på meg og skrike høyt, som om jeg ikke var velkommen, det vil si: det var jeg altså ikke, slik den skjæra så det, for den var jeg bare en inntrenger, og det samme var den selvfølgelig for meg. Forstår du, Martin? Du ville finne metafysikk i diktene du leste og derfor fant du det. Men skjærer er ikke engler. Og jeg tror at om du går tilbake til de andre poetene du siterte vil du kunne se at alle disse poetene de anvender ulike språksjikt til helt ulike formål.
Men for å snakke om sånt må det nærlesning til, ja mer enn nærlesning, det som kreves er en mikrolesning, tror jeg faktisk, en helt konkret studie av pusten, rytmen, av melodien i det som blir skrevet og på hvilken måte denne melodien bærer mening og intelligens inn i et dikt. Det skjer nesten aldri. Jeg ender der, foreløpig, litt upresist og påståelig og pompøst. Men jeg fortsetter gjerne.

4 kommentarer:

Fucked Up Forlag sagde ...

Jeg har uden held forsøgt at få fat i Passage. Kan Passage være sød at sende et eks til Vagant-kontoret, tak? Adressen finder man på vagant.no.

Fucked Up Forlag sagde ...

Og strålende svar fra Geir! Ser ud til at vi deler irritationen:) Siger Susanne.

Martin Glaz Serup sagde ...

Kære fucked up,
Må jeg foreslå at du selv kontakter Passage?! Der findes et link til deres hjemmesiden i posten ovenfor. Siger Martin.

Fucked Up Forlag sagde ...

Det har jeg allerede gjort. De svarer ikke. But anyways. Jeg beder dig ikke om noget, Martin - bare rolig.

Kornkammer er flyttet!

og findes nu på KORNKAMMER.DK