Supplica a mia madre

È difficile dire con parole di figlio
ciò a cui nel cuore ben poco assomiglio.

Tu sei la sola al mondo che sa, del mio cuore,
ciò che è stato sempre, prima d’ogni altro amore.

Per questo devo dirti ciò ch’è orrendo conoscere:
è dentro la tua grazia che nasce la mia angoscia.

Sei insostituibile. Per questo è dannata
alla solitudine la vita che mi hai data.

E non voglio esser solo. Ho un’infinita fame
d’amore, dell’amore di corpi senza anima.

Perché l’anima è in te, sei tu, ma tu
sei mia madre e il tuo amore è la mia schiavitù:

ho passato l’infanzia schiavo di questo senso
alto, irrimediabile, di un impegno immenso.

Era l’unico modo per sentire la vita,
l’unica tinta, l’unica forma: ora è finita.

Sopravviviamo: ed è la confusione
di una vita rinata fuori dalla ragione.

Ti supplico, ah, ti supplico: non voler morire.
Sono qui, solo, con te, in un futuro aprile…

— Pier Paolo Pasolini

Tidsskriftet Passage har så netop nået det, at sende #62 på gaden før årsskiftet, temaet er Ny arabisk litteratur. #63 kommer til at handle om dansk litteratur i det 21. århundrede. Mere her (og her, men der er dårligt opdateret).

...hvis man da kan få øje på sådan en mellem bjergene af kryptiske krimier, platte politikerbiografier og mageløse mailkorrespondancer.

Stress betragtes ikke sjældent som en dyd, men står i kontrast til al meditation eller fordybelse. Absorberes jeg af den ydre verden, er al skaben gjort umulig, fordi det i så fald er omverden, der handler med mig. I processen med digtet gør præcis det modsatte sig gældende: Der er det mig, der er den agerende. Et bombardement af indtryk kan være afgørende i perioder, men i skrivefasen går retningen indefra og ud.

- Pia Tafdrup i poetikken Over vandet går jeg (1991)

Efterlysning

Hvordan får jeg mon fingre og øjne i Bernhard-Henri Levys dokumentarfilm Bosna?

Third Ear #4

Stavanger 2011: Maktens pluttifikasjon