"Jeg kan ikke lade være med at tænke på Marjorie Perloffs idé om at det ikke er den efterfølgende generation af Language-digtere, der er interessante, fordi de blot gentager et allerede foretaget brud. Martin! Kan du ikke skrive lidt om relevansen af denne "retro"-bølge?"
Og Paal Bjelke Andersen svarer, eller går i dialog, samme sted og skriver blandt andet:
"Muligens er det ikke riktig, eller mer presist, interessant, å snakke om post-langpo som "retro". Kanskje er det riktigere å spørre hvordan de forholder seg til et klima hvor bruddet, eksperimentet, og en politisk tilnærming til det å skrive og lese så til den grad er internalisert (et spørsmål de mest interessante post-langpo-poetene selv stiller). Og da vil man kanskje oppdage at det ikke nødvendigvis er spørsmålet om "the new sentence" som er mest akutt. Kanskje handler det like mye om temaer som "stedet", "det sosiale", "det flerspråklige" osv. Og poetiske former som en iverksetting og tydeliggjøring av disse temaene. Langpo som en problematisering av identiteten/entiteten per se (blant annet, men ikke bare, gjennom setningen og konstellasjoner av setninger: avsnittet (Stein)); post-langpo som en problematisering av den amerikanske identiteten ved å spille ut dynamikken mellom det lokale og det globale slik denne får uttrykk i en amerikansk kontekst (som blant annet er kjennetegnet av å være flerspråklig) og et miljø hvor avbruddet/oppbruddet ikke nødvendigvis markerer en overgang, men en konstant tilstand."
Mere her.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar