(...) Men drømmen om den fetisjistiske boka som tekstens eneste mulige form, er i ferd med å sprekke. Som Eben Moglen påpeker i sitt (allerede klassiske, om enn ikke retorisk briljante) dotkommunistiske manifest", resulterer det moderne borgerskapets hang til ustanselig å revolusjonere produksjonsmidlene (og kanskje også deres evne til uten spørsmål å sluke sin egen propaganda) i epoken hvor den teknologiske makten til å reprodusere og distribuere litteratur og andre "myke" varer demokratiseres i radikal fart. En krig pågår allerede om friheten til å bruke film, musikk og teknisk informasjon, og denne konflikten kommer til å bli like akutt for litteraturens vedkommende etterhvert som borgerskapets egen teknologi gjør det mer plausibelt å lese digitalt erhvervet litteratur. Ã "krype opp i godstolen med godboka" er allerede en klisjé; den kommer snart til å miste sin gyldighet. De som går utenom kapitalismens offisielle kanaler for kunst, stemples som tyver. For første gang i verdenshistorien maner teknokratene til forsiktighet, til ikke å misbruke teknologien. Det vitner om utrolig liten velvilje i en verden hvor teknologien alltid har fått lov til å herje fritt i hendene på de få. Ã brenne en cd er å stjele; å brenne et kornlager eller å bombe et sykehus er å handle i god tro. (…)

Simen Hagerup i sit essay (NOEN VAGT FORMULETE PRINSIPPER OM) TEKSTEN SOM VARE I DEN DIGITALE DISTRIBUSJONENS TIDSALDER/RETTEN TIL Å LESE (FINNES DEN?), der har været trykt en række forskellige steder (i forskellige versioner?), og også kommer til at indgå i et tema om Little Magazines Etc jeg i øjeblikket gæsteredigerer for OEI. Essayet blev præsenteret første gang i sommer på Litlives seminar på Biskops Arnö: Alternativ publicering/Litterær innovation?.


Teksten jeg har klippet i ovenfor fortsætter:

Det er naturlig at noen forfattere allierer seg med bokbransjen i deres kamp mot den frie lesning. Derimot er det skuffende å se hvor lite vidsyn mange forfattere viser, på begge sider i konflikten. I en særdeles uinspirert kommentar til Klassekampen, på spørsmål om hvilken effekt Google Books kan komme til å ha for litteraturen, sier Forfatterforeningens leder Anne Oterholm ganske enkelt: "Noen er nødt til å betale opphavspersonene." Skrekkvisjonen er vel noe i stil med at forlagene faller og litteraturen sprer seg som ild i tørt gress. Overalt leses det! Fylliker åler seg langs fortauet med utskriftsremser som salamanderhaler slepende i rennesteinen; folk henger fra lyktestolpene og resiterer dikt. Opptøyene når bibliotekene, hvor slyngelbibliotekarer slår til innenfra og erklærer revolusjonen sin tro, alt mens forlagssjefene sitter i fosterstiller og nynner la dem spise kake la dem spise kake la dem spise kake... (…)Sagt annerledes: kampen står ikke dypest sett om hvorvidt forfattere skal få betalt for arbeidet sitt eller ikke. Det som er viktig for forlagene, er å begrense folks rett til å lese. Forfatteren spiller en rolle som PR-figur; et symbol på kløften mellom skriving og lesing; den fikse idé at bøker produseres i skriveakten og forbrukes i leseakten. (...)

Og så videre, det er et festligt essay, lysende!