fredag, november 28, 2008

Men selve døden ..?

– Man har lagt de store sorger bag sig. Det, der skulle brase sammen, er braset sammen. Det er, som man er blevet lidt lettere.
- Klaus Høeck interviewet i dagens udgave af Kristeligt Dagblad.

Hvem er Jakob Levinsen?

(og ja, som Lars Bukdahl også skriver, det var da en usædvanligt formumlet kommentar Peter Nielsen havde i gårsdagens Information.)
So an Expert say: let's get to the root of the problem
let's take control of the problem
because if you take control of the problem you could solve the problem
often this dosen't work at all because the situation is completely
out
of
control
- fra Laura Andersons Only an Expert.

mandag, november 24, 2008

Nye fantastiske bøger!

Midtjyske fortællinger


I dette underlige projekt findes der faktisk rigtig fine tekster - fx af Lone Hørslev og Rasmus Nikolajsen; sidstnævnte bidrager med den KOSTELIGE! versfortælling To dåser sat på samme hylde - - - hvor der blandt andet står lidt om novellen som sådan:

(...) Desuden, kunne jeg tilføje, passer provinsfortællingsskemaet
alt for godt til den irriterende novellegenre, hvis mønsternovelle, anmassende
proppet med mening som en gymnasiepige der skyder sine bryster frem
som kunne de bruges som argument for alt, synes beregnet til, knasende,
at blive afkodet fremfor at blive læst. (...)

torsdag, november 20, 2008

Tillykke med de 30 år!

I dag kan man i København opleve et kritikerpanel i forbindelse med de seneste indstillinger til Montanas Litteraturpris. I panelet sidder de tre Litlive-kritikere Lilian Munk Rösing, Mai Misfeldt og Lars Bukdahl og de skal diskutere de seneste bøger fra Lars Frost og Das Beckwerk - det hele sker i Montanas showroom fra klokken 17 til 20 - adressen er:

Lauritz Kunsthal
Kastelsvej 18
2100 København Ø

Arrangementet er gratis. Invitér frit!

søndag, november 16, 2008

Oppe i Norge...

I dag mødtes Geir Gulliksen og jeg to gange og talte for et publikum på bogmessen i København. Anledningen var den korrespondance vi har i det seneste nummer af Passage, der er et temanummer om den samtidige norske litteratur. Jeg begynder korrespondancen med denne mail, Geirs svar kan man læse nedenfor. Resten af korrespondancen findes i Passage #59.

På kjøkkenet hjemme, Oslo, tirsdag 12.august

Kjære Martin,

Den kvelden mailen din kom, lå jeg på ryggen på gulvet og leste Saramago. Her er en setning: "... alt dette er jordiske ting, som skal bli værende på jorden, og av dem er det den eneste mulige historie blir skapt."
Først forsto jeg ikke hvorfor jeg ble så sint (vred!) da jeg leste brevet ditt. Jeg blir ofte sint, riktig nok, oftere og oftere, tror jeg, og dette sinnet minnet meg om noe jeg har hisset meg opp over før, og det er ikke så bra, for når jeg blir sint blir kroppen så urytmisk, jeg blir rykkete og ufri i bevegelsene, og det gjør tankene også, jeg blir sittende og hamre på tastaturet slik at jeg nesten ikke selv forstår etterpå hva jeg har prøvd å skrive, og så blir alt feil, for det eneste som egentlig interesserer meg er jo å prøve å bli fri, litt friere. Hvorfor skulle jeg ellers skrive dikt? Eller lese dikt?
Men der kommer du trekkende med ord som metafysikk og religion. Å, jeg er så trøtt av den typen fortolkningsfundamentalisme, dette stilige alvoret som skal anlegges hver gang vi snakker om litteratur, denne evige diskusjonen av opphøyde temaer; o, ja, metafysikken vender tilbake eller fordrives, akkurat som metaforen fordrives eller vender tilbake, akkurat som en hvilken som helst litterær forretningsidé blir etablert og solgt og drevet tilbake igjen, satt opp som eneste mulighet og deretter stilt i miskreditt. Jeg er i mot disse litterære forretningsideene, akkurat som jeg er i mot kirkedannelser, alle, men særlig innenfor poesi, en av de få sjangrene hvor man i prinsippet skulle kunne skrive seg ut av formlene, ut av trangen til å oppdage det som har vært oppdaget før. Men her kommer altså du og oppdager religion og kristendom i noen nyere norske dikt. Hør på deg selv nå: at det finnes et stadig sterkere religiøst eller kristent spor i poesien som skrives? Kristendom, Martin??? Jeg hører allerede ekkoet fra kulturkommentarene som skal levere de neste litteraturhistoriske blødmene om den nye kristne vendingen i norsk poesi. Jeg snur meg mot veggen og lukker øynene. Martin, hør på meg, vær så snill, for hvis dette var sant, ville det skrives flere og flere dikt som støtter seg på dogmer det ikke kan gjøres rede for innenfor diktet. Det gjør riktig nok alle dikt, selv vi som later som noe annet, men likevel, Martin, likevel! De troende stiller gode spørsmål, men nøyer seg med dårlige svar, forbløffende dårlige, slik er det jo. Og de poetene du nevner har nesten ikke noe annet felles enn at de har blitt lest av deg, akkurat nå. Å nei, herre gud, holdt jeg på å si, hold nå kjeft, Martin. Eller altså: si noe annet.
(Men hvis vi overhode skal skrive brev til hverandre må jeg jo ta det du sier alvorlig?) (Jeg må jo det.) (Og hvorfor skulle jeg ikke det?)

Mellom den forrige setningen og denne har jeg vært ute. Jeg gikk til sykehuset i enden av gata jeg bor i, jeg hadde time der for å gi blod. Hver gang jeg skal gi blod må jeg krysse av på et skjema der jeg skal forsikre Blodbanken om at jeg ikke er født i Amerika sør for USA, og at jeg ikke har vært utenfor Vest-Europa de siste seks måneder, ikke har fått akupunktur, ikke blitt bitt av flått, ikke mottatt penger eller narkotika som gjenytelse for sex, ikke stukket eller skåret meg på gjenstander som var forurenset med blod eller andre kroppsvæsker, og at jeg ikke har hatt seksualpartner som har vært i Afrika. I tillegg til en hel del annet -- for eksempel at jeg ikke oppholdt meg i Storbritannia i mer enn ett år i perioden mellom 1980 og 1996. Det minner meg om at jeg en gang eide en mobiltelefon der det i bruksanvisningen ble advart mot å la telefonens software bli videreformidlet i en rekke navngitte land, som for eksempel Irak og Iran. Og nøyaktig slik ser det ut til å være når man forholder seg til dikt også: først må det krysses av for diktenes forhold til metaforer, metafysikk og materialisme, det må avklares hvilken litterær kirke diktene ønsker å slutte seg til, og så kan fortolkningen begynne. Diktenes software kan med andre ord kun anvendes i på forhånd godtatte sektorer.
Ja? Men når jeg prøver å lese det du har skrevet enda en gang, blir jeg sittende og se på følgende setning: "Forkynneriet, alvoret, pausenes buldring, det enkelte ords vekt." Det er en fin setning. Du snakker om likheter mellom Steinar Opstad og Gunnar Wærness. Men hvis du ser isolert på denne setningen, kunne den vel vært brukt om veldig mange andre poeter også, Martin? Alvoret hos den ene er helt annerledes enn alvoret hos den andre (humoren også). Pausene er vilt forskjellige. Med forkynneriet mener du vel noe som har med tonen i utsigelsen å gjøre, ikke at det forkynnes sannheter i den ene eller andre retning, men at det finnes en særegen klang i visse dikt som minner deg om noe kirkelig? Akkurat som alvoret, og den fantastiske buldringen du har hørt i pausene. Vel, Martin, ta en titt på dine egne dikt, eller et hvilket som helst dikt av en habil poet du har lyst til å lese. Det ville overraske meg om ikke pausene buldrer der også, og om ikke alvoret blant annet er alvorlig, men på forskjellige måter for hver gang. Jeg ser rett og slett ingen annen likhet mellom disse to poetene enn at de i enkelte dikt har anvendt ord fra en religiøs motivkrets: bønn og bud og tavler. Men anslaget, tonen, måten å skrive på og hva de skriver om og hva de oppnår er jo helt forskjellig. NEI, det finnes ikke et kristent spor i nyere norsk poesi, Martin, her er jeg sikker på at du tar helt feil. Dette er ikke noe du finner i diktene, annet enn på et overflatisk plan, og da kunne du like gjerne funnet noe helt annet, og det er dette som gjør meg så sint så ofte, tror jeg, at vi alt for lett stempler inn et hvilket som helst utdatert sjekkpunkt så snart vi skal snakke om dikt. Hvorfor undersøker vi ikke heller hva det er som gjør at enkelte dikt etablerer en tone eller en diksjon eller en rytme eller et språkleie, en melodi, en måte å få språket til å synge eller mumle eller stamme på som er åpnende, ugardert, lyttende og uhørt og -- ja, nå prater jeg i vei, og det ble ikke mye presisjon over dette, er jeg redd.

På kjøkkenet (som vanlig), onsdag 13.august

I dag morges satt jeg og leste i Eldrid Lundens diktsamling Til stades. Den er åtte år gammel, og sånn sett absolutt "nyere norsk poesi", nyere enn mye annet, forresten. Korte og lange dikt, reisedikt, refleksjonsdikt, lange prosapartier, korte impresjonistiske (kanskje) bilder, tekster om etruskerne og maurerne, om svaler, om en mor, om Botticelli, men først og fremst er det en pust, et tonefall, en melodi i måten å snakke på som virker fri, befridd, frigjørende. Det er nesten umulig å sitere fra disse diktene fordi de arbeider sammen, kontrastene og sprangene og hilsenene mellom tekstene er så viktige.
Men likevel: "Tåke i november. nesten ingen sikt. Stubbemønsteret i kornåkeren utanfor / vindauga liknar på ei prikk eit nærbilde av hud vi såg på TV i går // Eit åkerland med vakre og heilt naturlege spor etter mekaniserte driftsmåtar."
Hva skjer her? Diktet ser ut av vinduet, det er november, stubbåkrene utenfor vinduet minner om et nærbilde av hud. Det er helt hverdagslig og konkret og raskt gjennomlyst av en tanke, en sammenligning. Språklig skal man for eksempel merke seg at noe i tonefallet gjør det mulig å bruke ord som "vakkert" og "naturlig", sånne ord som alle grunnkurs i diktskriving ville prøvd å sette på indeks, stryke, fordi vi tror de er tomme, forslitte. Men det såkalt naturlige vrir seg jo her til sin såkalte motsetning, der det som er naturlig også omfatter mekaniserte driftsmåter. Og når dette bildet smeller tilbake igjen i sammenligningen har du et bilde av hud, og dermed av kroppen, og dermed av menneskelighet som er litt større enn refleksene våre vil ha det til.
Og dermed er det viktig hva de ulike språkleiene brukes til, ikke sant? Innledningsvis i denne boka står det: "Svala har ingen kropp // Den stuper i vår erindring". Konkrete og abstrakte vendinger vrir seg om hverandre, slik ulike diskurser (jeg klarer faen ikke å unngå det ordet, jeg beklager) også vrir seg inn i hverandre. Og det er typisk at når Lunden skriver om etruskerne, er inngangen hennes D. H. Lawrences refleksjoner om dette folket. Altså: kanskje er det skjønnlitterære, poetiske blikket et eget system, en måte å skrive og tenke på som jobber ved siden av og inne i alle de andre måtene å skrive og tenke på.
Noe av det mest pinlige og spesielle i den norske litterære institusjonen akkurat nå er jo forsøkene på å gjøre sakprosaen til en ny nasjonallitteratur. Dette handler bare om politikk, eller altså økonomi, men det ideologiske arbeidet rundt dette prosjektet har ført med seg mye merkelig, det har blitt produsert enorme mengder kunstfiendtlig og innsnevret og demagogisk språk i den anledning. Det morsomme er likevel at da Dagbladet skulle kåre tidenes norske sakprosabok, var det Georg Johannesens Den norske tenkemåten (1975) som ble kåret. Kjartan Fløgstad karakteriserer Georg Johannesens artikler om politikk og litteratur og tenkning presist nok som artikkeldiktning; dermed ramlet store deler av sakprosaforkjemperne gjennom gulvet igjen og så måtte de bade i et større språk.
Du har jo sitert Johannesen selv i et av dine dikt: å leve er nødvendig men neppe nok. Og jeg husker at den linjen du siterte gikk nesten umerkelig inn i diktet, men likevel ikke. Det var fint å se hvordan den sto der og vendte seg. Men hva gjorde dette med diktet ditt? Det burde noen undersøke.
Er jeg virkelig nødt til å kommentere din kommentar til meg om en metafysisk utgang på Et ansikt som minner om norsk politikk? Må jeg det, som vi sier på norsk? Jeg må vel det. Hør på meg, Martin! Du skriver at den døde broren i denne boka helt til slutt opptrer som engel, men det gjør han ikke, det står at han viser seg som ei vanlig norsk skjære. Ei skjære er en fugl, også kalt pica pica, og på dansk har jeg nettopp funnet ut at den heter Husskade. Hvorfor det, tro? Det er en jævla bandittfugl, ikke sant, men en fugl likevel, og ganske smekker å se på. Her hvor jeg bor hadde vi et år en hel bande med skjærer som terroriserte alle naboene, hver gang jeg kom hjem pleide en av dem å seile ned over hodet på meg og skrike høyt, som om jeg ikke var velkommen, det vil si: det var jeg altså ikke, slik den skjæra så det, for den var jeg bare en inntrenger, og det samme var den selvfølgelig for meg. Forstår du, Martin? Du ville finne metafysikk i diktene du leste og derfor fant du det. Men skjærer er ikke engler. Og jeg tror at om du går tilbake til de andre poetene du siterte vil du kunne se at alle disse poetene de anvender ulike språksjikt til helt ulike formål.
Men for å snakke om sånt må det nærlesning til, ja mer enn nærlesning, det som kreves er en mikrolesning, tror jeg faktisk, en helt konkret studie av pusten, rytmen, av melodien i det som blir skrevet og på hvilken måte denne melodien bærer mening og intelligens inn i et dikt. Det skjer nesten aldri. Jeg ender der, foreløpig, litt upresist og påståelig og pompøst. Men jeg fortsetter gjerne.
(...)
jeg som ville bli voksen fort
for å slippe å være sammen med andre børn
setter meg på gulvet og leker med ungene
for å slippe å snakke med de andre voksne
(...)
- fra Geir Gulliksens Et ansikt som minner om norsk politikk (2008).

torsdag, november 13, 2008

Marken i Århus

Helvedes forgård

Nyt nummer af The Copenhagen Review

Kornkammeret udlover fribilletter til Bogmessen

først i kommentarfeltet får dem tilsendt...
Jeg har sat mig ind i en tidsmaskine, året er 1967, om en måned udkommer Sgt. Pepper
- den norske forfatter Sigmund Doksum ved første gennembladring af Gunnar Wærness' Bli verden.

(...)
I det nye DR 2-program 'Autograf' løber en altid højt gearet (jeg håber da, han jævnligt får tjekket sit blodtryk) Clement Kjersgaard rundt i gangene og råber, at han interviewer 'Danmarks største kulturpersonligheder'. Det er programmets trailer - på dansk: anhænger. Hvis den mand havde skam i livet, ville han i anhængeren være som en fuldmoden cherrytomat rød i hovedet, mens han udråber det. Lige efter sidder han med Jane Aamund. Og hun er ja, uden tvivl, en personlighed. Men blandt landets største kultur... Ligesom sin berømte søster i denne sæson udstøder hun leveregler og veninderåd. Men med mere munterhed end Holst. Begge er de med til at vælte proportionerne i kulturlandskabet. Det er bare for meget. Til gengæld er kritikerne meget mere nøjeregnende, når det gælder seriøse forfattere. Dorrit Willumsen (som jo for øvrigt blev grundigt sænket af sit forlag, da de udsendte hendes nye 'Dage med slave' samtidig med Holst!!) får at vide, at den lille roman nok er en lang novelle. Hvad så! råber jeg. Den indeholder mere indsigt og verden og ægte overraskelse for ikke at tale om SPROG end Holst på 700 sider. Thomas Boberg får at vide, at hans nye 'Flakker' ikke overholder romanens regelsæt. Det er jeg for så vidt enig i og synes, han og forlaget skulle have kaldt den noget andet. Så ville de tovlige anmeldere i stedet for genrediskussionen måske have husket at nævne, at denne bog tager så kraftige livtag med verden. At den elsker mennesker, så den ikke kan lade dem være i fred. At den med hjælp af sproget får en til at føle, man ved noget, man muligvis slet ikke vidste alligevel - før. Sådan skal bøger være, når vi
ikke er for trætte til at læse. Og med det mener jeg, at de fleste krimier jo kan læses i sengen, lige indtil man bogstavelig talt falder i søvn. Solvej Balle får at vide, at hendes angreb på systemskiftet til højre i 2001 er klodset, bombastisk. Måske er det. Jeg har endnu ikke læst 'Frydendal' selv. Men hun er altså bare lige en rigtig forfatter. En sjælden vare, skulle jeg hilse at sige. Og det kan ikke siges for tit. Hellere en bog med mangler af en rigtig forfatter end en perfekt turneret af de tidsrigtige tasteoperatører. Og kan man overhovedet blive FOR bombastisk i angreb på Dansk Folkepartis overtagelse af magten i DK? Find din nye bog et andet sted i butikken, ikke på bordet ved kasseapparatet.
- den gode Torben Madsen i Politikens spalter den 23. oktober i år.

tirsdag, november 11, 2008

At holde nettet for sig selv

De mafiøse litteraturkritikere...

Igennem de sidste par uger er det historierne om litteraturkritikernes mange kasketter, deres dobbeltroller og indlemmelse i mafiøse familiedannelser med forlagene hvis bøger de anmelder, der har rystet den litterære andedam. Umiddelbart lyder det jo meget spændende, som gedigne afsløringer der må få de alvorligste følger for alle involverede, men som så ofte når det kommer til disse journalistgenererede, debatskabende litteraturhistorier (no pun intended) viser det sig hurtigt at være en fis i en hornlygte. Fisen startes hos Information der kan afsløre at May Schack har et (eksternt finansieret) kontor hos Gyldendal samtidig med at hun i Politiken anmelder forlagets bøger. Og sommetider endda positivt. Information følger historien grundigt op, det samme gør Politiken som de skal, mediemøllen er i gang, alle aviser er med, ligesom radioen og snart kan man på TV2's hjemmeside stemme om man synes det er OK at en boganmelder bijobber på forlag. Ja. Nej. Ved ikke. Den underliggende præmis for det hele er naturligvis at det bliver dubiøst hvis en anmelder pludselig får for eksempel økonomiske interesser i at anmelde en bestemt bog positivt. Men det er meget tænkt, jeg savner konkretiseringer, hvor er bøgerne henne, hvor er eksemplerne, hvor bliver det sandsynliggjort at denne eller hin anmelder har skrevet en anmeldelse med ufine motiver? Information peger på May Schacks anmeldelser af de seneste romaner af Jens Christian Grøndahl og Hanne Vibeke Holst, bøger der er udkommet på Gyldendal og som Schack i lighed med mange andre anmeldere skrev positivt om. Men hvad nu hvis hun faktisk synes at bøgerne er gode? Igen og igen bliver det fremhævet at Schack har anmeldt bøgerne positivt, som var dét problemet. Der må da grundigere nærlæsninger til før man beskylder folk for at være inhabile, mere kød på, frem for alene alle disse opringninger til først den ene så den anden forargede kultur- eller litteraturredaktør, der alle har så forfærdelig travlt med at vaske deres hænder, men come on hvor er det doven journalistik. Og hvor er avisredaktørernes snak dog gratis; hvis de virkelig vil have uafhængige kritikere kan de jo give dem en ordentlig løn så de ikke bliver nødt til at arbejde med alt muligt andet alle mulige andre steder samtidig for at komme op på en almindelig indkomst. De kan fx starte med at give anmelderne det samme i honorar som journalisterne får. I første som sidste ende handler det om integritet. Men derfor kan man jo godt øge gennemsigtigheden ved fx på avisernes hjemmesider at lægge relevante informationer ud om de enkelte skribenter, som Politikens kulturredaktør Anita Bay Bundegaard foreslår. Om det vil gøre nogen forskel tvivler jeg på så længe selv anmeldere skal leve. Det er på de konkrete arbejder, på anmeldelserne, at hæderlighed og integritet skal måles, eller som Vibeke Grønfeldt skriver på Politikens hjemmeside: "Diskussionen om litterater og redaktørers habilitet synes ikke at bringe stor klarhed. Og så er vi ikke engang kommet til sym- og antipati, politik, religion og seksualitet, alder og køn, kærlighed og had, annoncekroner og frokoster osv osv. Den eneste trøst er, at opsætninger sladrer. Tekster fortæller mere end de siger. Langt mere. Det drejer sig kun om at se selv. Men det er også det svære."

(Klummen er oprindelig trykt i Bogmarkedet #21, den 10. november 2008)

pink tank documentary

lørdag, november 08, 2008

Avant-Garde: A history of the odd ones out

The enormous impact of the Nordic avant-garde currents on mainsteam culture and daily life would have remained unnoticed. The work of many ground-breaking artists would not have been preserved anywhere and their tales left untold. That is if a Nordic network had not had the new and experimental idea of recording the history of the region’s avant-garde.

fredag, november 07, 2008

Og de [de østeuropæiske intellektuelle] blev accepteret og belønnet for det [deres vejledning af folket] af folket selv: "Ingen ordentlig digter betaler selv for sin raki," som den albanske poet, Dritëro Agolli, udtrykte det. Vi er meget langt fra danske kunstneres klynken over blot tanken om, at den permanente, livsvarige statsstøtte skulle falde væk.
- Ole Nyeng i sin anmeldelse af Per Nyholms rejsebog Europæerne - en rejse i den europæiske erindring i denne uges udgave af Weekendavisen.

Eller også, tænker jeg, er vi meget langt væk fra det sted hvor folket tror at kunsten eller det de intellektuelle foretager sig og vejleder om, har noget som helst med dem at gøre - for slet ikke at tale om at det ligefrem personligt skulle være noget de skulle anerkende eller betale for. Hvornår har Ole Nyeng mon sidst købt et glas raki til sin lokale digter?

torsdag, november 06, 2008

I morgen i Århus - det bliver Greit!

Indtil da kan man her læse om det brede og det smalle og en af mine yndlingsforfattere; Herman Melville.